En veskefabrikk i Italia

Di trur kanskje detta er sånn Klikkbæit som are aviser driver me? Neida, det er itte tellfelle.

Nå tenker je di grunner fælt. Det er bare å bla nedover sia og lesa. Her kommer et lite reisebrev frå Reddaktør’n

Lokalavisa har vøri lugn ei stønn. Det er for det att det kun en reddaktør, og han har vøri på nettet og fønni seg kvinnfølk. Det er grunnlage for historia her. Kvinnfølke bor i Italia og arber på en stor veskefabrikk.

Nå grunner di sekkert på håffer reddaktør’n på død og liv måtte ha seg kjærring frå utlandet? Mange spørr, er det itte go’e nok kvinnfølk for deg her i landet? Da svarar jeg, «det har jeg fresste, og det gikk itte spesiellt bra!»

En annen grunn er att det er økonomisk på lang sikt. For om du drar på deg ei som er litt bron i skinne, blir det itte så mye mas om sydenturer, soling og sånt tøys. Skjønner di regnestykje?

Siste tur’n je gjorde nedover kontinenten var no annsless enn før. Denna gongen var det itte bare førr å hølle hånda og prate pene ord je sku nedover. Je sku få oppleva are ting. Både kulturelt , og ting som itte ælle her frå by’n har opplevd. Ja jeg er heilt sekker på at inga tå dikk har opplevd akkurat detta her som jeg sker skrive om nå.

Je skulle få besøke kjærringa på veskefabrikken

Kjærringa jobber på en veskefabrikk. Der har ho arbe i snart 14 år. Ho lurte på om jeg hadde løsst te å besøke ho der en efta. Ja, je er jo gammal fabrikk-arbesskar, så det kunne jo vøri morro tenkte je. Ho leder en avdeling som tar siste kvalitets-sjekken på vesker. Dom putter ti papirfyll og gjør veskene klar tæll pakking. Det er det dom driver me, 10 støkker tå dom. Hår eineste dag.

Dattera hennes sku egentlig henta meg på hotellet denna dagen, men det vart tungvint for a. Eller at ho var redd for å kjøre bil i sentrum. Det hadde ihvarftall je vøri!
Je ble bedt om å ta trammen. Trammen? Ja, The tram! Det er trikk det, på godt Norsk.

Detta var frykteli ulikt for en som har vøksi opp i en liten by med like stor manko på kollektivtransport som det er manko på vett hos politikkere.
Je klarte å kjøpe billett, og sette meg på vogna. Den sku stoppe ve et navn je itte klarer å uttale, men je hadde skrivi det opp. Der stod dattera og vente på meg.

Etter trevli biltur me dattera, stoppe hu ved en bar. Vi kan ta en kaffikopp sa ho, for vi er litt ti’li ute. Ja sa je. Vi gjekk in på en bar med så stort drekkeutvalg at en Nordmann me skrumplever ville trudd han var kommi te hemmels!

Nå er je vørti vant te tempoet i Italia. Je veit akkurat åffer dom itte drekker store vanlige kopper me kaffi sånn som oss. Dom har itte stønner!! Derfor drekker dom espresso (vi sier vel ekspresso her trur je). Dom bruker itte meir enn ett menutt frå dom parkerer Vespa’n te kaffen er i magan og dom er på veg ut for å trå på kickstarteren.

Etter ei lita stønn me kraftig kaffesmak i kjeften var det tid for fabrikkbesøk. Dattera måtte prate ti en boks ve porten, og så gjekk porten opp. Var visst ikke hekke som helst som sku få komma inn der gitt.
Egentli ville kjærringa sekkert vise meg fram te kollegaer og sjefer tenker je. Kan det væra tilfelle tru? Da kunn’a jo i det minste fønni no likere å vise fram?

Kjærringa tok imot meg ved inngangen og tok tempen på meg. Itte i rasstuten sånn som før i ti’a, men i panna heldigvis. Teknologi veit di! Det går framover. Og det sker vi være glad for.
Trur itte Italia hadde vørti den samma om je hadde dri’i ned boksene der gitt. Stakkars følk!

Je ble dri’i igjønnom kontoret, hilste på sjefene Matteo og Antonio, og vi’ere nedover trappa te sjølve fabrikkslokale. Først trudde je at jeg var kommi te et sjukehus. Ælle gikk i hvite frakker og ligne på doktorer. Reint og røddi var det æv. Det lukte ælle slags stoffer, lim, syntetisk, lær og Gud Veit å.

Det var maskiner skar, maskiner som limte. Det var presser som klemte detta ihop. Følk flaug like fort som Nordmenn på veg te systembolaget. Ælle i hvite frakker. Det så ut som dom hadde sløppi laus en flokk me hvite duer. Det var full fart i veskefabrikken.

Etter en go spasertur kom vi tæll kvalitetskontrollen. Der måtte je helse på ælle kollegaer, sånn 5-10 stykjer tenker jeg. Bli’e og trevlige kjærringer. Det var Italienere, Rumenere, Filippinere og det meste i den hurven. Ælle me kølsvart hår og ælle prata bare Italiensk.

Dom var på utur me dagens produksjon så je ble bedt om å setta meg og vente på en høg taburett. Det var fint, for da fekk je se åssen dom arbe. Fint for dom æv, for dom måtte glana på meg stadig menings. Det var nok en fryktelig rar gubbe som satt der. Je var jo likbleik og døbbelt så stor som dom. Var nok den minst stresse person på heile fabrikken den dagen.

Det var fryktelig nøye me dessa veskene!!! Dom studerte sømmer og kanter med lupe, og gjorde mange små finurlige finjusteringer før dom stappe dom fulle me papir og hang dom på store traller. Mye pappersarbe var det æv, for ællt måtte registreres og dokumenteres.

Når je hørte verdien på dessa veskene så skjønte je at det måtte være nøye. Detta var no anni enn Rema-påsar ja! Ei veske kosta jo meir enn en brukt gammal Tempo! Nesten så je vart nervøs tå å se så mye verdier rundt meg på en gong je. Det var jo i hundrevis tå dessa veskene! Tenk at følk går og bærer på så dyre vesker. Det er ulikt!

Sku gjenne vist dikk billeder tå detta, men det var itte lov å fotografere på innsia fabrikken. Je sker itte vise billeder frå utsia hæller, for det er sånn at kjæltringer gjenne har løsst tæll å stjela frå dessa fabrikkene. Det skjedde noa dager før jeg var der på en annen veskefabrikk.
Eineste je kan si er at fabrikken var i nærheten tå Firenze i Italia.

En lærer så lenge en lever. Nå veit je at Prada, Gutsji og Selin itte er byer, men vesker.
Mye rart her i væla!

Me vennligst helsen, Reddaktør’n

Forresten. Kvinnfølke er bra. Ho både stryker skjorter og lagar mat.